I dag var den siste dagen i ditt liv, King.
Uff, så trist det er å avlive et dyr. Man blir jo så vanvittig glad i dem! King rakk å bli elleve år, og han hadde et veldig bra hundeliv. Bortsjemt av meg mens jeg bodde hjemme, og bortsjemt av mamma og pappa da jeg flyttet ut. Så glad for å se oss da vi kom, kommer til å savne smilet hans. (Ja, han smilte! så sinna ut, viste tenner og greier, men det var fordi han var glad.) Men beina hans orket ikke mer, og i dag datt han sammen da han gikk tur med pappa. Han reiste seg ikke opp igjen heller, så mamma måtte komme med bilen og de måtte løfte han inn... Jeg ble med mamma til dyrlegen, pappa orket ikke. En hund er en hund, men det er helt ubegripelig hvor knyttet man blir til dem.. Snufs!
Nå har du ingen smerter mer, King. Hvil i fred.
Huff, så trist.. Jeg avlivet også hunden min 31.mars, det var en utrolig vond og trist dag.. Fremdeles vondt, men det hjelper meg å tenke at han har det mye bedre nå!
SvarSlettKing så ut til å være en kjempesøt hund! Kondolerer..
Ellers, ser ut som du har en veldig søt blogg, første gang jeg er her!
ønsker deg en god påske,
klem frk t