Lørdag 12.07.08 skulle vi en tur til Kongsvinger, for Glen skulle fikse noe greier til bilen. Jeg sto opp med Casper ved åtte-tiden, og kjente de vanlige mens-murringene som jeg hadde hatt de siste 14 dagene, så tenkte ikke noe mer over det. Vi gikk ned en liten tur til mamma og pappa, for å ta en kopp kaffe mens Glen sov litt til. Mens vi var der, merket jeg at murringene ble sterkere, og kom mer regelmessig. Begynte da å håpe det var noe mer enn bare det vanlige.
Klokka ble ca elleve, og vi dro til Kongsvinger. Var innom ørten butikker, som jeg ville innom før jeg evt. fødte. Var vel rundt denne tiden jeg sa det til Glen også, at jeg trodde kanskje noe var på gang. Vi kom hjem igjen, og det ble vondere og vondere. Jeg ringte Lene, (svigerinna mi, som også skulle være med på fødselen.) for å informere om at det muligens ville bli en lang natt på henne. Rundt halv tre ringte jeg føden, hadde da rier med fem minutters mellomrom, og de varte i ca 40 sekunder. Føden ba meg komme til sjekk, så da ble det Kongsvinger-tur nr to denne dagen.. Casper ville også være med, men han ble plassert hos mamma og pappa.
Da vi kom frem, var alle undersøkelsesrommene opptatt, så vi måtte vente en times tid. Da jeg endelig ble sjekket, var det fremdeles fem minutter mellom riene, og jeg hadde bare 2-3 cm åpning, og livmortappen (hva nå enn det er..) var fremdeles ca 3 cm.... NEDTUR!!! Men jordmor ville ikke jeg skulle reise hjem igjen heller, siden det er 30 minutters kjøring hver vei, og ting kan skje en del fortere med nr to. Så avtalen ble at vi skulle komme tilbake etter et par timer, for å se om det var noen fremgang. Vi dro da ned i byen og tittet litt i butikker. Jeg som vanligvis er en shopoholiker, brukte ikke en krone, mens Glen fant seg noe fiskeutstyr, og Lene noe klær. Jeg hadde nok med å stå bøyd over butikkstativer da riene kom. Var nok litt av et syn, haha!! Vi gikk også ut for å spise, fikk en del rare blikk av andre gjester da jeg satt med rare grimaser over biffsnadder-tallerkenenen min… men men, sånn er det, når man på død og liv skal spise ute blant folk med rier! De ble sterkere og sterkere, og kom oftere. Så rundt klokka 19 var vi på føden igjen, og da hadde jeg 3-4 cm åpning. Og livmortappen (som jeg fremdeles ikke vet hva er) var blitt kjempeliten! Wohoo!!
Så ble jeg plassert på en fødestue, med stadig tettere og vondere rier. Ba om klyster, og fikk det. Rundt 21.30 fikk jeg epidural, og dæven døtte for en befrielse!!! Hadde ikke det med Casper, så jeg visste ikke helt hvordan den funket. Men det er værtfall sikkert; om det mot formodning skulle bli flere barn, skal jeg garantert ha epidural igjen! Svigers var rastløse, og tok seg en kjøretur. Så Glen gikk ut for å ta en røyk med de, og de hadde kjøpt med seg frukt og smågodis til oss!! Så i epidural-rus og med tette åpningsrier (som ikke var så vonde lenger) satt jeg og gomset godis og leste blad. Rundt 23.15 ble riene vondere igjen, selv med epidural. Ca 23.30 tok jordmor vannet, og det kom i en mega-fart! Spruten sto nesten i veggen, haha!! Da satte pressriene i gang fem minutter senere. På forhånd hadde vi tippet når jeg kom til å føde. Lene trodde litt over elleve, glen trodde kvart på tolv, (han håpet veldig jeg skulle klare få ut bebisen før klokka bikket 24.00, siden Casper har bursdag den 14. Juli. Fint med en dags pause i mellom!) og jeg tippet halv ett.
Jeg havnet lengst unna, som vanlig.. da press-riene kom 23.35, kom de TETT, og det var en liten kant som ikke hadde blitt helt borte enda. Gudsjelov hjalp jordmor veldig til, og holdt ned denne tappen. jeg var helt overbevist om at jeg ikke kom til å klare Glens mål med å føde før midnatt, for jeg var sikker på at ungen satt fast eller noe. Mens det sto på, fikk jeg kjenne på hodet med hånda. Det var spesielt!! Jeg presset i 12 minutter, og 23.47 var vår lille prinsesse ute!! Ingen kutt, rifter eller noe, så jeg er kjempe-happy for at jeg også denne gangen slapp å sy. Lene fikk klippe navlestrengen, noe jeg tror hun synes var litt ekstra stas!
Vi synes Amelia var så liten, og var helt sikre på at hun var mindre enn Casper da han ble født. Men neida, hun var 50 cm lang, veide 3415 gram og var 35 rundt hodet. (Casper veide 3230, og var 48 lang). Vi fikk familierom den natta, så Glen ble også der med oss. Det var jeg kjempeglad for. Søndags kveld, da Amelia var ca 19 timer, dro vi hjem. Noen synes det er tidlig, men jeg har helt noia for sykehus, og så lenge alt var tipp topp emd både Amelia og meg så jeg ikke vitsen med å være lenger. Ville heller hjem for å finne egne rutiner på ting. Og vi bare koser oss, hun er så utrolig snill atte! Og Casper er mega-stolt storebror, diller og duller med henne hele tiden. Flinke, store 3-åringen vår! Skal opp igjen på føden nå i dag for å ta den følings-testen (eller hva det nå heter) og hørselstest, og etter det er det bare å slappe av og nyte sommeren!!
